Skaper «millimeter-regler» kjeltringer?

Hvis lover og regler blir for vanskelige å forstå eller oppfylle, kan det gjøre at folk føler seg mindre forpliktet til å følge dem. – Kompleksitet skal man være veldig vâr overfor, sier filosof Henrik Syse.

De nye reglene for naturalytelser til ansatte gjør hverdagen vanskeligere for tusenvis av arbeidsgivere over hele landet. De har skapt et merarbeid som mange betrakter som en byrde. Filosof, forfatter, forsker og foredragsholder Henrik Syse ser flere potensielle konsekvenser av å pådytte samfunnet lover som oppleves som for innfløkte.

– Hvis regler oppleves som veldig kompliserte og vanskelig å forholde seg til, så er det en generell, menneskelig reaksjon at vi trekker oss litt tilbake og tenker «dette gjelder sikkert ikke meg», eller «det gjør sikkert ingenting om jeg tar en liten snarvei her – ingen skjønner jo noe av dette likevel...». Kompleksitet skal man derfor være veldig vâr overfor, sier Syse.

Unødvendig kompleksitet

Syse foreleser ved blant annet Bjørknes Høyskole, Forsvarets høgskole, MF og Universitetet i Oslo, og han er derfor slett ikke fremmed for at kompleksitet kan være nødvendig i mange sammenhenger.

– Hvis jeg skal undervise i ordentlig kompliserte filosofers tenkning, gjør jo ikke jeg jobben min hvis jeg forenkler det slik at jeg ikke gjengir dem rett. Så jeg har respekt for kompleksitet, men den må ikke bli av en art som gjør folk nærmest fortvilet. Når lover blir vanskelige å forstå, formulert med ord som man ikke forholder seg til i det daglige eller som får folk til å tenke «dette må det da være mulig å gjøre enklere», da tror jeg vi gjør noe dumt.

– Faren er at man kan dytte folk ut i noe som ikke er lovlig, uten at de egentlig har hatt noe ønske om å bryte loven. Dette er ikke ment som noen unnskyldning – man skal følge loven, også når den er vanskelig – men unødvendig kompleksitet gjør at folk ikke føler samme forpliktelse til å rette seg etter reglene, forklarer Syse.

Jakt på snarveier

Når noen skal forsvare de nye reglene, viser de gjerne til at lønnsmottakere hele tiden har vært pålagt å oppgi naturalytelser til beskatning, og at endringene således ikke innebærer noen ny skattebyrde. Det nye er imidlertid at ansvaret og selve jobben nå flyttes over på de næringsdrivende, som heretter pålegges å følge med på hvilke rabatter de ansatte får hos samarbeidspartnere eller andre. Det er ikke lett å se at dette merarbeidet og -ansvaret gir arbeidsgiverne nevneverdige fordeler.

– Jeg ser to typer farer forbundet med dette: For det første kan det skape ergrelse og sinne, samt at man forbinder noe vondt med det å skulle følge opp et regnskap på skikkelig vis. I en ideell verden skulle man tenke «Dette er det jo flott at vi gjør! Vi skaffer oss en oversikt over hvor mye vi eier og bruker, så vi kan rapportere det inn og betale det vi skal til fellesskapet!». Men hvis dette blir borte fordi folk opplever at det blir et ork, så kan det også fort spre seg i en bedrift at dette er styrete, sier Syse.

– Det leder også til mitt andre poeng, nemlig at man kan begynne å lete etter snarveier og måter å komme seg unna dette på. Og da må jo spørsmålet bli; lytter lovgiverne i tilstrekkelig grad til sånne tilbakemeldinger? Lytter de til menneskene som bruker dette i det daglige, og tar de inn over seg gode og viktige råd som disse kan gi?

Noen å henvende seg til

Akkurat i tilfellet naturalytelser har Regnskap Norge foreslått at det kanskje ville vært mer fornuftig å gi dem som utsteder slike rabattordninger ansvaret for å rapportere inn den faktiske bruken, og samtidig innkreve en avgift. Filosofen Syse mener det kan høres rimelig ut, men er like opptatt av å gi lovgiverne generelle råd når de utformer regler.

– Ett råd er relatert til språk, og det gjelder forsåvidt alle mennesker: Når vi arbeider på et komplekst felt, bør vi prøve å bruke språk og forklaringer som gjør innholdet tilgjengelig også for dem som ikke driver med dette i det daglige – det gjelder om man er jurist eller fører regnskap, eller uansett hvilket spesialistfelt man har.

– Det andre, som for så vidt henger sammen med det, er at man må prøve å bygge mulighet for menneskelig kontakt inn i systemene. Det betyr at alle som faktisk har overvåkningsmyndighet på et område – uansett om de utsteder regler, er bank eller forsikringsselskap, eller om de er organisasjoner som skal jobbe for medlemmene sine – må ha systemer som gjør at det ikke er for vanskelig for brukere og kunder å kontakte dem for å stille spørsmål.

I tillegg til å jobbe som seniorforsker ved PRIO (Institutt for fredsforskning) og professor ved Bjørknes Høyskole, bruker Syse deler av tiden sin som blant annet foredragsholder. I den forbindelse har han sitt eget enkeltpersonforetak.

– Derfor vet jeg jo selv hvor utrolig deilig det er å ha et telefonnummer man kan ringe og stille de dumme spørsmålene – og få gode svar. Det tror jeg også er noe lovgivere nok bør tenke enda mer på; hvordan kan man legge inn i loven at mennesker som faktisk skal oppfylle disse kravene har steder å henvende seg. Det må ikke være for vanskelig å finne skriftlig materiale, eller noen å snakke med som faktisk kan hjelpe. Det tror jeg ofte undervurderes, sier Syse.

---

Fakta: Dette er Henrik Syse

Henrik Syse (f. 1966) har en Master of Arts-grad i politisk filosofi fra Boston College og en doktorgrad i etikk fra Universitetet i Oslo. Han er seniorforsker ved PRIO (Institutt for fredsforskning) og professor ved Bjørknes Høyskole.

Utover det er han frilanser, foreleser og en hyppig brukt foredragsholder om diverse etiske temaer både i næringslivet og i offentlig sektor.