Forbrukertilsynet om åpenhetsloven: – Vi kontrollerer hele tiden

I sommer måtte norske virksomheter for første gang redegjøre for sitt arbeid med åpenhetsloven. Forbrukertilsynet følger opp loven, og foreløpig ser det mest av alt ut til at norsk næringsliv ennå ikke har tatt loven på alvor.

Det er anslått at rundt 9000 norske virksomheter er underlagt åpenhetsloven. Loven trådte i kraft i 2022, og 30. juni 2023 var første frist for å publisere en redegjørelse for hvordan virksomheten arbeider med å oppfylle pliktene loven pålegger dem.

Det er Forbrukertilsynet som har fått ansvaret for å føre oppsyn med hvordan bedrifter gjør dette, og like etter fristens utløp i sommer, kunngjorde de at kontrollene skulle starte til høsten. Disse kontrollene har blant andre Christoffer Bjørnum, underdirektør ved tilsynsavdelingen i Forbrukertilsynet, jobbet med.

Én av fem hadde ingenting på nett

– La meg først si at vi i Forbrukertilsynet kontinuerlig kontrollerer hvordan denne loven etterleves. Til sammen åtte årsverk jobber med åpenhetsloven hos oss, og de jobber på flere måter. Det kan for eksempel være at vi har fått inn et tips om en konkret virksomhet eller bransje, eller at vi gjør undersøkelser på eget initiativ, sier Bjørnum.

Når det gjelder de foreløpige funnene fra høstens kontroll, tyder dessverre på at store deler av AS Norge ikke tar loven særlig alvorlig. Denne første runden gikk enkelt og greit ut på å sjekke om et tilfeldig utvalg av 500 bedrifter som omfattes av loven, har publisert den pålagte redegjørelsen lett tilgjengelig på sine nettsider.

– Da begynte vi ganske enkelt å gå gjennom selskapets nettsider på leting etter denne rapporten, men mange steder fant vi ingenting. Vi har derfor sendt brev til 107 virksomheter for å minne dem på at dette er en plikt de har, som vi ber dem oppfylle, sier han.

– Vi ser med bekymring på at en så stor andel ikke har publisert noen rapport på nett. Dette kan jo, i ytterste konsekvens, bety at nær 2000 av de 9000 virksomhetene som loven omfatter, ikke engang har begynt å jobbe med de lovpålagte aktsomhetsvurderingene, sier han.

Ansvaret er å fortelle

En annen sak er at rapportene fra mange av de 393 som hadde publisert, på ingen måte overbeviste med sin grundighet. Det tilsynet reagerer på, er bedriftenes arbeid – eller hvordan de fremstiller sitt arbeid – med nettopp aktsomhetsvurderingene.

– Jeg vil si at det nesten er påfallende hvor få som har funnet noe negativt eller uheldig blant sine leverandører. Her kan det samtidig være verdt å påpeke at åpenhetsloven ikke gir bedriften noe ansvar for det negative som er avdekket – bedriftenes ansvar er å fortelle om det og om hvordan de jobber med å begrense problemet, understreker Bjørnum.

– Det fremstår unektelig snodig hvis store, internasjonale bedrifter ikke finner noe negativt i sin leverandørportefølje, da kan du si at varsellampene faktisk blinker mer for oss i Forbrukertilsynet. Bedriftene er også pålagt å redegjøre for iverksatte eller planlagte tiltak, og dette er det også svært få som har rapportert på. Og ingen tiltak i det hele tatt, er å regne som en mangel opp mot loven, legger han til.

Videre har noen bedrifter publisert tekster om bærekraftsarbeid og åpenhetsloven i ett, kanskje uten å ta for seg forholdene som sistnevnte egentlig krever. Andre mangler signatur fra styret eller har kanskje ikke spesifisert hvilken periode rapporten dekker, og i konserner kan det være mangelfullt spesifisert hvilke forretningsområder eller deler av konsernet rapporten gjelder.

Ingen sanksjoner – ennå

§§ 13 og 14 i åpenhetsloven åpner for tvangsmulkter eller overtredelsesgebyr for virksomheter som tas gjentatte ganger i overtredelser, men utover at det spesifiseres at overtredelser ikke skal lønne seg, er størrelsen på slike sanksjoner ikke nærmere spesifisert. Bjørnum er uansett tydelig på at dette ikke har vært aktuelt i høstens inspeksjonsrunde.

– Nei, ingen har blitt sanksjonert foreløpig. I denne fasen er det veiledning som er vår foretrukne tilnærming til loven, men dersom vi finner aktører med åpenbare eller gjentatte brudd kan veien være kortere til sanksjoner. Hvis de som ikke har publisert redegjørelse i år for eksempel ikke publiserer neste år heller, kan veien være kort til sanksjoner, understreker han.

Han legger til at det samme gjelder dersom virksomheter simpelthen ikke besvarer informasjonskrav, slik de er pålagt. Forbrukertilsynet har utfyllende veiledninger på nettsidene sine, herunder ressurser som bedrifter kan tilpasse sin virksomhet. De er også mye ute på arrangementer og kurs, og før sommeren hadde de et webinar som gikk gjennom hva bedrifter bør tenke på i sitt arbeid med loven.

– Det viktigste for oss er at virksomhetene gjør jobben sin. Alle må oppdatere seg på hvilke lover de er forpliktet til å følge og hvilke krav det pålegger dem. Vi håper naturligvis alltid at vi ikke skal finne feil og at alle gjør det de skal. Men sånn er ikke verden, så da vil vi fortsette inspeksjonene, sier Bjørnum.

Ikke overrasket

Adm. direktør Rune Aale-Hansen i Regnskap Norge er ikke spesielt overrasket over at norske bedrifter ser ut til å ha hatt utfordringer med å ta åpenhetsloven inn over seg.

– Næringslivet skal naturligvis respektere menneskerettighetene, men for mange bedrifter er det vanskelig å se at pliktene loven pålegger dem, virkelig bidrar til det. Vi registrerer at Forbrukertilsynet har publisert masse veiledningsmateriale, men det endrer dessverre ikke på det faktum at lovkravene fremstår som vage og lite konkret formulert for mange, og da blir dette mer byrdefullt enn det behøver å være, sier han.

Han har registrert at Forbrukertilsynet sier at det viktigste med åpenhetsloven ikke er rapporten selskapene lager, men kontinuiteten i arbeidet og prosessene de får på plass for å oppfylle lovkravene. Aale-Hansen mener dette understreker foreningens poeng om at kravene burde vært tydeligere formulert, og som eksempel fremhever han erfaringene i perioden før den første innleveringsfristen for åpenhetsrapporten i sommer.

– Da sendte flere tusen selskaper ut spørreskjemaer til enda flere tusen underleverandører, og alle spurte i bunn og grunn om det samme. Men fordi de hadde formulert seg ulikt og krevde svar på forskjellige måter, skapte det utrolig mye merarbeid for mange. Mye av dette kunne vært unngått dersom kravene hadde vært bedre spesifisert, sier Aale-Hansen.

Kontinuitet krever klarhet

– Hva kontinuitet i arbeidet angår, er våre medlemmer veldig vant til å hjelpe kunder med å jobbe på denne måten, og rundt 4500 av selskapene som omfattes av loven oppgir å ha ekstern regnskapsfører. For slike kunder bidrar våre medlemmer med jevnlig rapportering på ting som A-melding, merverdiavgift, sykemeldinger og andre forhold, men alt dette skjer i henhold til tydelige regelverk som går ganske langt i å spesifisere både for våre medlemsforetak og deres kunder hva de må forholde seg til, sier han.

Regnskap Norge-sjefen presiserer at organisasjonen ikke er motstander av at næringslivet pålegges enkelte rapporteringsbyrder i forbindelse med den grønne omstillingen, men understreker at disse ikke må være unødig store.

– I den grad Forbrukertilsynet har mulighet og anledning til det, oppfordrer vi dem til å konkretisere og formalisere sine forventninger til selskapenes rapportering mest mulig – det vil etter vårt skjønn gjøre det lettere for bedriftene å gjøre en bedre jobb på dette området. Det er et arbeid vi i Regnskap Norge stiller oss åpne for å samarbeide med tilsynet om, sier Aale-Hansen.