Enda en ubehagelig sannhet – og denne gangen gjelder det oss

På privaten resirkulerer nordmenn som bare det. Likevel: Over 97 % av alle materialer som entrer den norske økonomien, bringes aldri inn i noe kretsløp. – Det passer nok dårlig med bildet mange nordmenn har, sier Leif I. Nordhus i Circular Norway.

Det er lett for oss nordmenn å tenke at vi gjør vårt. Vi resirkulerer papirene våre, kildesorterer søppelet vårt, og følger pliktskyldigst opp læresetningen «pant alt, alltid» for det aller meste vi drikker. Vi skysser kvist og nedfallsløv til nærmeste avfallsmottak, og tar kanskje med oss glass, keramikk og skumplast samtidig. Dessuten er vi jo bortimot verdensmestere i retur av elektrosøppel, og Norges vrakpantordning for biler kan ingen andre land matche.

Likevel viser den ganske ferske rapporten «Circularity Gap Norway 2020» at det hjelper lite i det store bildet: Hver nordmann konsumerer 44,3 tonn greier i året, og det aller meste – over 97 prosent – innlemmes aldri i noe kretsløp hvor det gjenbrukes.

Dette er et av de høyeste forbrukene i verden. Hvis befolkningen i alle andre land holdt på sånn som Norge, ville verden forbruke ressurser tilsvarende 3,5 kloder, og sånn er det faktisk fysisk umulig å holde på over lengre tid.

Lunken mottagelse

Bak rapporten står Circular Norway og deres nederlandske partner Circle Economy. Når daglig leder Leif I. Nordhus i Circular Norway forteller om hvordan budskapet ble mottatt, kan man høre mellom linjene at han sliter med at regjeringen sier de har ambisjon om å være et foregangsland for sirkulærøkonomi, samtidig som Norge faktisk ligger langt bak land vi liker å sammenligne oss med på strategi og handlinger.

– Dette er et område hvor mange prøver å ta definisjonsmakten. Det er vel kartlagt rundt 130 ulike definisjoner på hva sirkulærøkonomi er, så det er kanskje naturlig at ikke alle er helt enig med vår, sier han diplomatisk.

– Likevel; til grunn for vår rapport ligger det et internasjonalt, forskningsbasert rammeverk som er utviklet siden 2012 og som har vært benyttet på flere andre land. Samme metodikk ligger til grunn for The Global Circularity Gap Report, som presenteres på World Economic Forum hvert år.

2019 var for første gang det ble laget en nasjonal rapport. Da ble metodikken benyttet på Østerrike, som viste seg å være 9,7 prosent sirkulær. I Nederland – hvor både regjering og næringsliv har jobbet aktivt og målrettet med sirkulærøkonomi siden 2012 – har økonomien siden vist seg å være 24,5 prosent sirkulær. Til sammenligning er verden samlet sett 8,6 prosent sirkulær.

Ikke oljens skyld

Det kan være lett å tro at det er oljen som tipper vektskålen i Norges disfavør, men selv om den er et skoleeksempel på en ikke-fornybar ressurs, er det faktisk ikke den som slår uheldig ut.

Hvert land måles kun på ressursene de selv konsumerer, og det gjør at vi nordmenn – som utenom næringsmidler importerer det meste vi forbruker – «straffes» for vårt høye forbruk. Nordhus iler til med å understreke at «straff» egentlig ikke er et interessant konsept i denne sammenheng.

– Rapporten er ikke en pekefinger, men et mulighetsdokument. Tenk på den som en veileder til hvilke nasjonale og globale muligheter som ligger i å tenke sirkulært. Norge har veldig gode forutsetninger for å øke sirkulariteten, for eksempel gjennom trepartssamarbeidet, vår digitale modenhet og landets høyt utdannede befolkning, sier han.

Et helt eget kapittel er viet hvordan Norge kan angripe fremtiden for å bli mer sirkulære, og tre anbefalinger er særlig uthevet: 1. Skap fremdrift i det nasjonale arbeidet i retning av en mer sirkulær økonomi gjennom å sette mål og kvantifisere progresjonen. 2. Opprett en bredt sammensatt nasjonal, handlingsorientert koalisjon som tar hensyn til både sluttbrukere og arbeidstagere. 3. Spre kunnskap om internasjonale forhold og øk farten mot sirkularitet samtidig som forbruket reduseres.

I disse tre rådene finner man mye av kjernen i Circular Norways virksomhet. Med utgangspunkt i modeller og verktøy fra blant andre sin søsterorganisasjon i Nederland, jobber de med kommuner, regioner og individuelle bedrifter for å finne ut hvordan de kan akselerere transisjonen fra en lineær til en sirkulær økonomi.

– Rapporten er et viktig verktøy for dette arbeidet. Måler man ikke utgangspunktet – den faktiske nåsituasjonen – kan man ikke måle progresjonen i arbeidet, sier Nordhus.

Sirkulær dreining

Et av prosjektene som Circular Norway for tiden er engasjert i, er en såkalt Circle Scan for Kongsvinger-regionen. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom seks kommuner, Circle Economy og Circular Norway. Det har pågått i over ett år og er finansiert av fylkeskommunen. Prosjektet inneholder fire faser. Fase én var en sosialøkonomisk kartlegging av lokalmiljøet, der en så på verdikjedene i den lokale byggebransjen. Deretter ble det gjort en analyse av materialstrømmene i sektoren, og så ble det utviklet en strategi for sirkulære innovasjoner. I fase fire ble det utviklet handlingsplaner for fire av de sirkulære pilotene.

– Nå blir det oppstart av ulike pilotprosjekter som prøver ut forskjellige løsninger for hvordan regionen kan kaste mindre avfall, redusere karbonutslippene, forbruke mindre jomfruelige materialer, skape flere arbeidsplasser og øke virksomhetenes overskudd, sier Nordhus.

Han understreker at selv om Circle Scan innebærer å gjenbruke modeller og verktøy fra det internasjonale rammeverket, legges det størst vekt på å finne løsninger som gir fornuftig og maksimal uttelling for akkurat den regionen eller virksomheten som undersøkes.

– I Norge er for eksempel tre et sentralt materiale i mye av boligbyggingen, mens Skottland har lang tradisjon for å bruke stein. Noen steder har hav- eller skogbruk en sterk stilling i næringslivet, andre har mer tradisjon for handel. Alt dette henger sammen med lokale tradisjoner og råvarer, og i et sirkulærperspektiv er det viktig å spille på de forutsetningene man har lokalt, slår han fast.

Det evige paradokset

Regjeringen har sagt at Norge skal være et foregangsland på sirkulærøkonomi, men den kommende strategien for sirkulærøkonomi har igjen blitt utsatt. I mellomtiden er paradokset at Norge som land er rikt nok til at vi virkelig kunne hatt råd til å ta tak i denne problemstillingen, men samtidig er rikdommen vår en viktig årsak til at vi ikke evner det.

– De siste årene har vi nordmenn bygd i snitt 5.000 fritidsboliger hvert år. I år passerer vi en million fritidsbåter. I norske hjem ligger det til sammen et sted mellom åtte og tolv millioner utrangerte mobiltelefoner og samler støv i skuffer eller skap. Alt dette har vi råd til, det utgjør ikke noe åpenbart problem for oss at vi ikke er sirkulære, sier Nordhus.

Dette er ett punkt hvor den nasjonale Sirkulære Gap-rapporten tar oss nordmenn så og si med buksene nede: Alt vi importerer tas nemlig med i rapporten, herunder prosessene forbundet med å fremstille og skape alt sammen.

– Et grep vi burde kunne ta, er å stille krav til det vi importerer. Hva med det stålet vi importerer fra Kina – er det kanskje jomfruelig utvunnet materiale, raffinert med fossilt brennstoff? Kunne vi isteden ha pålagt oss selv å bruke materialer fra en norsk leverandør som resirkulerer stål og raffinerer det med fornybar energi?

Det offentlige må mer med

Det er tydelig at Circular Norway-sjefen brenner for at staten i større grad burde bruke sin påvirkningsmakt til å skape fortgang i omstillingen til sirkulærøkonomi gjennom å innføre sirkulære krav i offentlige anskaffelser.

– Det offentlige gjør innkjøp for rundt 520 milliarder kroner hvert år. Min påstand er at de ikke benytter sin innkjøpsmakt til å sikre at disse pengene støtter opp under den omstillingen vi skal inn i. Det lages veiledere for grønne innkjøp, men små kommuner har hverken ressurser eller kompetanse til å skrive slikt inn i spesifikasjonene når de handler. Det er stort behov for et kompetanseløft og bistand til å sette kommunene i stand til å levere på dette, sier han.

Han regner imidlertid med at EU kommer til å drive Norge fremover på dette området. Frankrike vedtok for eksempel strenge sirkulære lover akkurat idet pandemien traff i våres. Disse kommer i spill mellom 2023 og 2030, og vil for eksempel gi forbrukere rett til å få sine mobiltelefoner reparert.

– Når vi ser på hva som har skjedd i enkelte av EU-landene, regner jeg det som helt sikkert at det vil komme nye regler eller direktiver her. Det finnes rett og slett for mange lineære modeller hvor noen tjener på «status quo», de profiterer på at ting går i stykker og folk må kjøpe nytt.

Derfor mener han at norske virksomheter bør tilpasse seg denne måten å tenke på, og utvikle konsepter som kan passe i en sirkulær verden – hvor råvarene er basert på fornybare ressurser, ting er designet for å kunne bli reparert, gjenvunnet, resirkulert og bli brukt på nytt og på nytt. For næringslivet er det en nøkkel til både fremtidsrettede, bærekraftige arbeidsplasser og forsvarlig, lønnsom vekst, sier han.

– Etter at jeg ble daglig leder i Circular Norway blir jeg av og til spurt om jeg nå er miljøkriger eller klimaforkjemper. Jeg kan helt ærlig si at det ikke er poenget, det viktige er at jeg er forretningsutvikler. Sirkulærøkonomi er fremtiden, slår Nordhus fast.